Avansert søk

Bokmålsordboka 2 oppslagsord

blamere

verb

Uttale

blameˊre

Opphav

av fransk blâmer ‘klandre, laste’; beslektet med blasfemi

Betydning og bruk

skjemme ut;

gjøre til latter

Eksempel

han prøvde å blamere henne;
jeg tror vi har blamert oss

blamasje

substantiv hankjønn

Uttale

blamaˊsje

Opphav

fra tysk; jamfør blamere

Betydning og bruk

det å blamere seg;

ord, atferd som en blamerer seg med, fadese