Avansert søk

Vanleg søk

Bokmålsordboka 214 oppslagsord

modus

substantiv hankjønn

Opphav

fra latin ‘mål, måte’

Betydning og bruk

i språkvitenskap: verbalkategori som markerer hva taleren mener om det som blir sagt, om det skal tolkes som en påstand, et ønske eller et påbud
Eksempel
- moderne norsk har to modi, indikativ og imperativ
om elektroniske apparater: innstilling (1), funksjon (4)
mental tilstand
Eksempel
- jeg må gå inn i en modus der jeg klarer å slappe av

Artikkelside

modalitet

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk, fra middelalderlatin; jamfør modus

Betydning og bruk

grad av visshet ved en logisk dom
i språkvitenskap: det som gjelder modus (1) og modale forhold

Artikkelside

liaison

substantiv hankjønn

Uttale

liesånˊg

Opphav

av fransk lier ‘binde sammen’

Betydning og bruk

kjærlighetsforhold
i språkvitenskap, særlig om fransk: overdragelse av en endekonsonant til neste ord når dette begynner med vokal
forbindelse mellom ulike nasjoner i militæret

Artikkelside

noaord

substantiv intetkjønn

Opphav

av polynesisk noa ‘alminnelig, ikke hellig’

Betydning og bruk

i språkvitenskap: ord som brukes som erstatning for et ord som regnes for å være farlig eller skadelig å nevne;

godord (, 2);

jamfør tabuord

Eksempel

‘Gamle-Erik’ eller ‘hinmannen’ er noaord for ‘djevelen’

Artikkelside

femininum

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk

i språkvitenskap

hunkjønn
Eksempel
- ordet ‘geit’ er femininum
hunkjønnsord
Eksempel
- femininer og maskuliner

Artikkelside

futurum

substantiv intetkjønn

Opphav

av latin futurus ‘som skal bli’

Betydning og bruk

i språkvitenskap: verbalform som markerer framtid

Faste uttrykk

presens futurum
verbalform brukt til å uttrykke en framtidig handling med presens av ‘skulle’, ‘ville’ eller ‘komme til å’ og hovedverbet i infinitiv, for eksempel ‘vi skal gå snart’, ‘vi vil gå snart’, ‘vi kommer til å reise i morgen’
preteritum futurum
verbalform brukt til å uttrykke en handling som er framtidig i forhold til et gitt punkt i fortiden, med preteritum av ‘skulle’, ‘ville’ eller ‘komme til å’ og hovedverbet i infinitiv, for eksempel ‘vi skulle gå’, ‘vi ville gå’, ‘vi kom til å reise’