Avansert søk

Eitt treff

Bokmålsordboka 214 oppslagsord

nynorsk 1

substantiv hankjønn eller intetkjønn

Opphav

av nynorsk (2

Betydning og bruk

  1. siden 1929: betegnelse på det offisielle skriftspråket i Norge som ble skapt av Ivar Aasen på grunnlag av norske målfører;
    jamfør landsmål;
    til forskjell fra bokmål (2)
    Eksempel
    • denne boka er på nynorsk;
    • nynorskens plass i skolen
    • brukt i nøytrum:
      • hun skrev et godt nynorsk
  2. i språkvitenskap: norsk språk etter 1500;

itakisme

substantiv hankjønn

Opphav

av gresk eta, uttalt ita på nygresk

Betydning og bruk

i språkvitenskap: det at vokaler mister lepperundingen slik at y og øy blir uttalt i og æi

iterativ 1

substantiv hankjønn

Opphav

av iterativ (3

Betydning og bruk

i språkvitenskap: verbalkategori som uttrykker iterativt (1 aspekt (4)

supradental 2

adjektiv

Betydning og bruk

i språkvitenskap: som dannes med tungespissen like over tannrøttene
Eksempel
  • supradentale konsonanter

omlyd

substantiv hankjønn

Opphav

etter tysk Umlaut

Betydning og bruk

i språkvitenskap: det at en (rot)vokal blir gjort helt eller delvis lik en annen vokal, for eksempel når ‘a’ i urnordisk ‘gastir’ er blitt til ‘e’ i ‘gjest’ på grunn av ‘i’-en i 'gastir’;
til forskjell fra avlyd

ordavledning, ordavleiing

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

i språkvitenskap: det å danne nye ord av eksisterende ord ved for eksempel en avledningsendelse

ordstilling

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

i språkvitenskap: rekkefølge av ord i en setning eller en annen syntaktisk helhet

ordfamilie

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

i språkvitenskap: gruppe av ord med samme opprinnelse

bøyningsmønster, bøyingsmønster

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk

i språkvitenskap: ord med tilhørende bøyningsformer som blir satt opp som eksempel på hvordan en viss gruppe ord skal bøyes (3;

modal

adjektiv

Opphav

av middelalderlatin modalis; jamfør modus

Betydning og bruk

  1. i språkvitenskap: som uttrykker modus (1)
  2. i musikk: som gjelder kirketoneartene

Faste uttrykk

  • modale hjelpeverb
    verb (burde, kunne, monne, måtte, skulle, tore, ville) som står til et annet verb og uttrykker modus