staur
substantiv hankjønn
Opphav
norrønt staurr; samanheng med stå (3Tyding og bruk
- stong, grann påle, stokk som er tilkvesst i eine enden
Døme
- finne ungskog som er høveleg vyrke til staur
- som etterledd i
- gardstaur
- gjerdestaur
- hesjestaur
- tynn stong av anna materiale
- som etterledd i
- jarnstaur
- keiveleg og tosket person
Faste uttrykk
- bere staurslite med å halde saman noko som sprikjer
- bort i/borti staur og veggerriv ruskande gale