opponent
substantiv hankjønn
Opphav
frå latin; av opponereTyding og bruk
- person som kjem med innvendingar;motstandar (i ordskifte)
- person som ved ein doktordisputas går kritisk igjennom avhandlinga til doktoranden
Døme
- første og andre opponent i disputasen
Faste uttrykk
- opponent ex auditorioperson som opponerer frå tilhøyrarplass;
jamfør opponere (2) - opponent ex officioperson som er oppnemnd av universitetet til å ta rolla som kritikar av doktoravhandling ved ein doktordisputas;
jamfør opponere (2)