klerk
substantiv hankjønn
Opphav
norrønt klerkr, gjennom gammalengelsk og lågtysk, frå mellomalderlatin clericus, av gresk kleros ‘lodd’, opphavleg ‘presteskap valgt ved loddkasting’; jamfør kleresiTyding og bruk
- om eldre forhold: prestevigd person;medhjelpar for presten
- om eldre forhold: skrivar, sekretær hos fyrste