fin
adjektiv
Opphav
seint norrønt fínn ‘blank, glatt’; opphavleg av latin finis med tyding ‘avslutta, fullført’Tyding og bruk
Døme
- fin mat;
- fin ordning;
- fine opplevingar;
- fine forhold;
- ha det fint;
- fint vêr;
- det er fint å kjenne seg trygg;
- fine ord og gode intensjonar
- brukt som adverb
- greie seg fint
- som det er lett å like;behageleg, pen
Døme
- fin jente;
- fine klede;
- fine fargar;
- fint utsyn;
- ein fin dag
Døme
- vere av fin familie
- brukt som substantiv
- skal du mengje deg med dei fine?
- brukt som adverb
- snakke fint
- varsam, taktfull
Døme
- på ein fin måte
- brukt som adverb
- fare fint med sølvtøyet
- brukt ironisk for å uttrykkje skepsis eller mild kritikk
Døme
- det var ei fin historie;
- du er meg ein fin fyr!
- tynn, spe
Døme
- fin tråd;
- fin røyst
- glatt, mjuk
Døme
- fin silke
- småkorna, findelt
Døme
- fin sand;
- fint regn;
- fint mjøl
- brukt som adverb
- hakke noko fint
- kjensleg, nøyaktig
Døme
- ha fin høyrsel;
- fine nyansar;
- det er fint handarbeid å lage sylgjer
- brukt som adverb
- fint gradert
Døme
- fint gull
- brukt som forsterkande adverb: heilt, pent
Døme
- ho blir fint nøydd til å kome heim
Faste uttrykk
- fin i fartenrusa
- han er alt temmeleg fin i farten
- fin på det
- fint litesvært lite
- sitje fint i detvere ille ute