Nynorskordboka
unnskylde
unnskylda
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å unnskyldaå unnskylde | unnskyldar | unnskylda | har unnskylda | unnskyld!unnskylda!unnskylde! |
| unnskylder | unnskylde | har unnskyldt | unnskyld! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| unnskylda + substantiv | unnskylda + substantiv | den/det unnskylda + substantiv | unnskylda + substantiv | unnskyldande |
| unnskyld + substantiv | unnskyldt + substantiv | den/det unnskylde + substantiv | unnskylde + substantiv | |
Opphav
frå lågtysk, som I skylde; eigenleg ‘ta fri for skyld’Tyding og bruk
Døme
- unnskylde (framferda til) nokon;
- unnskylde seg med at ein vart borthefta
- imperativ:
- unnskyld (meg) at eg er så sein;
- unnskyld, er De ledig?