Nynorskordboka
rettferdiggjere
rettferdiggjera
verb
kløyvd infinitiv: -a
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rettferdiggjeraå rettferdiggjere | rettferdiggjer | rettferdiggjorde | har rettferdiggjort | rettferdiggjer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| rettferdiggjord + substantiv | rettferdiggjort + substantiv | den/det rettferdiggjorde + substantiv | rettferdiggjorde + substantiv | rettferdiggjerande |
Tyding og bruk
- frita for skuld;refleksivt: prove at ein er uskuldig
Døme
- rettferdiggjere seg
- føre fram gode grunnar for, forsvare;
Døme
- rettferdiggjere ein handlemåte
- i religiøst mål: gje syndeforlating og del i evig liv
Døme
- bli rettferdiggjord ved tru