Nynorskordboka
trengje, trenge 2
trengja, trenga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å trengaå trenge | trenger | trengde | har trengt | treng! |
| å trengjaå trengje | trengjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| trengd + substantiv | trengt + substantiv | den/det trengde + substantiv | trengde + substantiv | trengande |
| trengjande | ||||
Opphav
norrønt þrøngva, þrøngja; av trenge (1Tyding og bruk
- dra, kome fram med strev, med makt
Døme
- trengje inn i ville skogen
- refleksivt:
- trengje seg fram, inn, ut
- i overført tyding:
- ho prøvde å trengje inn i den innfløkte saka – setje seg inn i;
- han ville ikkje trengje seg inn på henne – vere innpåsliten
Faste uttrykk
- trengje unnadrive unna