Nynorskordboka
tenesteevne, tenestevne
substantiv hokjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ei tenesteevne | tenesteevna | tenesteevner | tenesteevnene |
| ei tenestevne | tenestevna | tenestevner | tenestevnene |
Tyding og bruk
evne til å gjere teneste;
mellom anna i jus: det å vere ubunden av særinteresser når ein skal førebu eller (vere med og) avgjere ei sak; jamfør habilitet