Nynorskordboka
svikte
svikta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sviktaå svikte | sviktar | svikta | har svikta | svikt!svikta!svikte! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| svikta + substantiv | svikta + substantiv | den/det svikta + substantiv | svikta + substantiv | sviktande |
Opphav
frå lågtysk; samanheng med svikeTyding og bruk
- bøye seg, gje etter
Døme
- planken i stillaset svikta;
- grunnen under føtene svikta;
- knea svikta under meg
- i presens partisipp:
- byggje påstandane sine på sviktande grunnlag
- slå seg vrang;slå feil
Døme
- ryggen svikta;
- motet svikta;
- tankegangen svikta;
- kalkylane svikta
Døme
- svikte ein ven;
- svikte ideala sine
- ikkje møte fram
- publikum svikta