Nynorskordboka
surre 2
surra
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å surraå surre | surrar | surra | har surra | surr!surra!surre! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| surra + substantiv | surra + substantiv | den/det surra + substantiv | surra + substantiv | surrande |
Opphav
frå lågtyskTyding og bruk
- binde fast med tau eller liknande
Døme
- surre (fast) noko;
- dekkslasta måtte surrast