Nynorskordboka
spørje
spørja
verb
kløyvd infinitiv: -a
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å spørjaå spørje | spør | spurde | har spurt | spør! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
spurd + substantiv | spurt + substantiv | den/det spurde + substantiv | spurde + substantiv | spørjande |
Opphav
norrønt spyrja; av spor (1Tyding og bruk
- vende seg til for å få svar på noko;frege, forhøyre (seg)
Døme
- «kjem du snart heim?» spurde mora;
- spørje etter noko(n);
- spørje faren om lov;
- du spør og grev om alle ting
- i retorisk spørsmål, som framheving
- spør om eg vart glad!
- eksaminere
- bli spurd om 1814;
- om 30 år er det ingen som spør kven du var – ingen som bryr seg om;
- få spurt opp nokon;
- spørje nokon til råds;
- spørje nokon ut om noko(n);
- spørje seg for, fram, føre;
- spørje seg fri frå skulen
- i presens partisipp: som uttrykkjer spørsmål
- eit spørjande blikk;
- ei spørjande hovudsetning;
- spørjande pronomen;
- sjå spørjande på nokon
- få vite, høyre om;
Døme
- spørje nytt;
- ho vart aldri spurd meir – ingen høyrde noko meir til henne
Faste uttrykk
- spørje seg sjølvfundere på sjølv;
grunde på- eg spurde meg sjølv om kva eg eigenleg ville studere