Nynorskordboka
sprike, sprikje
sprika, sprikja
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sprikaå sprike | spriker | sprikte | har sprikt | sprik! |
| å sprikjaå sprikje | sprikjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| sprikt + substantiv | sprikt + substantiv | den/det sprikte + substantiv | sprikte + substantiv | sprikande |
| sprikjande | ||||
Opphav
samanheng med spreie (2Tyding og bruk
- spile, strekkje ut
Døme
- sprike (med) fingrane;
- vesten spriker over magen – rekk ikkje saman over magen;
- sprike ut føtene
- i presens partisipp:
- lauvtrea stod nakne og sprikjande
- gjere seg til
Døme
- gå der og sprike med ny dress
- gå i kvar si lei, vere utan samanheng
Døme
- argumenta sprikte
Faste uttrykk
- sprike segsetje armar og føter ut; breie seg