Nynorskordboka
snill
adjektiv
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
| snill | snilt | snille | snille |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubunden form | superlativ bunden form |
| snillare | snillast | snillaste |
Opphav
norrønt snjallr ‘dugande, god, klok’; jamfør norrønt snild ‘dugleik’Tyding og bruk
- skikkeleg i åtferd, god å omgåast med;
Døme
- vere snill og medgjerleg;
- ver snill no, gut!
- ein snill hund