Nynorskordboka
lydig, lydug
adjektiv
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
| lydig | lydig | lydige | lydige |
| lydug | lydug | lyduge | lyduge |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubunden form | superlativ bunden form |
| lydigare | lydigast | lydigaste |
| lydugare | lydugast | lydugaste |
Opphav
av lyde (1Tyding og bruk
Døme
- vere lydig mot foreldra;
- lydige barn
- brukt som adverb:
- hunden følgde lydig med