Nynorskordboka
skulere, skolere
skulera, skolera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skoleraå skolere | skolerer | skolerte | har skolert | skoler! |
| å skuleraå skulere | skulerer | skulerte | har skulert | skuler! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| skolert + substantiv | skolert + substantiv | den/det skolerte + substantiv | skolerte + substantiv | skolerande |
| skulert + substantiv | skulert + substantiv | den/det skulerte + substantiv | skulerte + substantiv | skulerande |
Opphav
truleg av nederlandsk scholieren; samanheng med skule (1Tyding og bruk
lære opp, utdanne
Døme
- skulere seg i administrasjon;
- gå på kurs for å skulere seg;
- verksemda skulerer dei tilsette
- brukt som adjektiv:
- godt skulerte lærarar;
- ei skulert songrøyst