Nynorskordboka
råke 2
råka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å råkaå råke | råkar | råka | har råka | råk!råka!råke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| råka + substantiv | råka + substantiv | den/det råka + substantiv | råka + substantiv | råkande |
Opphav
lågtysk raken ‘nå, ramme’; av råk (3Tyding og bruk
- kome borti, nå (noko ein siktar på, eller tilfeldig), treffe
- skotet råka
- råke kjenningar;
- ho vart råka av ein sjukdom – fekk, kom ut for
- i presens partisipp:
- råkande – sjå det;
- råke borti, oppi, ut for – kome borti, oppi, ut for
Faste uttrykk
- råke påstøyte på; finne, kome over; kome på, hugse
- råke tilslumpe til, hende