Nynorskordboka
rådig, rådug
adjektiv
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
| rådig | rådig | rådige | rådige |
| rådug | rådug | råduge | råduge |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubunden form | superlativ bunden form |
| rådigare | rådigast | rådigaste |
| rådugare | rådugast | rådugaste |
Opphav
norrønt ráðigr ‘klok’Tyding og bruk
- som har råderett;som kan disponere
Døme
- vere rådig over noko
- som etterledd i ord som
- eigenrådig
- einerådig
- sjølvrådig
- som veit eller kan gje råd (3, 2);