Artikkelside

Nynorskordboka

røkje

røkja

verb
Bøyningstabell for dette verbet
infinitivpresenspreteritumpresens perfektumimperativ
å røkjaå røkjerøkjerrøktehar røktrøk!
Bøyningstabell for dette verbet (partisippformer)
perfektum partisipppresens partisipp
hankjønn /
hokjønn
inkjekjønnbunden formfleirtal
røkt + substantivrøkt + substantivden/det røkte + substantivrøkte + substantivrøkjande

Opphav

norrønt rǿkja ‘bry seg om’

Tyding og bruk

  1. stelle med, ha omsut for, røkte;
    særleg refleksivt:
    Døme
    • kyrne røkte seg sjølvgreidde seg sjølv, var om seg etter føde

Faste uttrykk

  • røkje etter
    granske (etter), undersøkje, prøve å få greie på