Nynorskordboka
riddar
substantiv hankjønn
eintal | fleirtal | ||
---|---|---|---|
ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
ein riddar | riddaren | riddarar | riddarane |
Opphav
norrønt riddari; frå lågtysk, av riden ‘ri’Tyding og bruk
- i antikken: krigar til hest
- i mellomalderen: medlem av den adelege krigarstanden i teneste hos konge eller fyrste
- person som går i brodden eller kjempar for noko
Døme
- gjere seg til riddar for ei god sak
- høvisk mann;
- person som har fått ordensteikn
Døme
- vere riddar av St. Olavs orden
- grad av ordensteikn som riddar (5) blir dekorert med
Faste uttrykk
- slå til riddarta opp i riddarstanden