Nynorskordboka
prøve 1
substantiv hankjønn eller hokjønn
kjønn | eintal | fleirtal | ||
---|---|---|---|---|
ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form | |
hankjønn | ein prøve | prøven | prøvar | prøvane |
hokjønn | ei prøve | prøva | prøver | prøvene |
Opphav
gjennom lågtysk, frå mellomalderlatin proba, av latin probare ‘granske, ransake’; jamfør norrønt próf ‘etterrøknad’Tyding og bruk
- innøving, forsøksvis framføring av eit teaterstykke, ein konsert eller liknande
Døme
- generalprøve
- noko som er teke ut or ei større mengd, og som skal granskast eller nyttast som døme
Døme
- ta prøver av drikkevatnet;
- stikkprøve;
- vareprøve;
- gje ein prøve på styrken sin
Faste uttrykk
- det får stå si prøvegå som det vil, våge seg
- setje prøve påkontrollere om (eit reknestykke) er rett
- stå si prøvegreie påkjenninga(ne)