Nynorskordboka
peike
peika
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å peikaå peike | peikarpeiker | peikte | har peikt | peik! |
| peikar | peika | har peika | peik!peika!peike! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| peikt + substantiv | peikt + substantiv | den/det peikte + substantiv | peikte + substantiv | peikande |
| peika + substantiv | peika + substantiv | den/det peika + substantiv | peika + substantiv | |
Opphav
samanheng med pigg (1Tyding og bruk
- rette finger, stokk eller liknande mot noko
Døme
- barnet peikar på mora
- vere retta mot noko
Døme
- børsa peika mot han;
- pila peika ned
Faste uttrykk
- peike pågjere merksam på;
påpeike- han peika på at samarbeid mellom kommunane er viktig
- peike seg utmerkje seg ut;
stå i ei særstilling- ho peikar seg ut som leiarkandidat;
- tunnelen peika seg ut som eit naturleg nytt samband
- peike utvelje ut, nemne opp
- peike ut ein ny leiar