Nynorskordboka
overrumple
overrumpla
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å overrumplaå overrumple | overrumplar | overrumpla | har overrumpla | overrumpl!overrumpla!overrumple! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| overrumpla + substantiv | overrumpla + substantiv | den/det overrumpla + substantiv | overrumpla + substantiv | overrumplande |
Opphav
etter tysk, opphavleg ‘brått falle over ein med larm’; jamfør rumleTyding og bruk
kome brått og uforvarande på;
Døme
- overrumple fienden;
- spørsmålet overrumpla henne
- brukt som adjektiv:
- ein overrumplande effekt