Nynorskordboka
beslagleggje, beslaglegge
beslagleggja, beslaglegga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å beslagleggaå beslaglegge | beslaglegg | beslagla | har beslaglagt | beslaglegg! |
| å beslagleggjaå beslagleggje |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| beslaglagd + substantiv | beslaglagt + substantiv | den/det beslaglagde + substantiv | beslaglagde + substantiv | beslagleggande |
| beslagleggjande | ||||
Tyding og bruk
- leggje beslag (2) på;
Døme
- beslagleggje tjuvegodset
- gjere krav på, gjere eksklusivt tilgjengeleg for seg sjølv;
Døme
- beslagleggje tida til nokon;
- beslagleggje store areal