Nynorskordboka
minne 2
minna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å minnaå minne | minner | minte | har mint | minn! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| mint + substantiv | mint + substantiv | den/det minte + substantiv | minte + substantiv | minnande |
Opphav
norrønt minna; av minne (1Tyding og bruk
få ein til å hugse eller tenkje på;
vekkje minnet om
Døme
- minn meg på at eg skal betale rekninga;
- den fargen minner meg om haust
Faste uttrykk
- minne segdukke fram;
melde seg att- sjukdomen minte seg seinare