Nynorskordboka
kuvende
kuvenda
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kuvendaå kuvende | kuvender | kuvende | har kuvendt | kuvend! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| kuvend + substantiv | kuvendt + substantiv | den/det kuvende + substantiv | kuvende + substantiv | kuvendande |
Opphav
opphavleg ‘vende som ei ku’Tyding og bruk
- vende eit fartøy med vinden;motsett stagvende
- gjere kuvending (2)
Døme
- direktøren kuvende i saka