Nynorskordboka
kløkkje, kløkke
kløkkja, kløkka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kløkkaå kløkke | kløkker | kløkte | har kløkt | kløkk! |
| å kløkkjaå kløkkje | kløkkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| kløkt + substantiv | kløkt + substantiv | den/det kløkte + substantiv | kløkte + substantiv | kløkkande |
| kløkkjande | ||||
Opphav
norrønt kløkkvaTyding og bruk
røre til tårer;
Døme
- kløkkje nokon med songen sin;
- bli kløkt