Nynorskordboka
kjøve
kjøva
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kjøvaå kjøve | kjøver | kjøvde | har kjøvd | kjøv! |
| har kjøvt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| kjøvd + substantiv | kjøvd + substantiv | den/det kjøvde + substantiv | kjøvde + substantiv | kjøvande |
| kjøvt + substantiv | ||||
Opphav
norrønt kǿfaTyding og bruk
- ta pusten frå;
Døme
- kjøve nokon;
- bli kjøvd av røyk
- om rennande vatn: svelle opp av frost;bli oppdemd av is
Døme
- bekken kjøver opp