Nynorskordboka
sløkke 2, sløkkje
sløkka, sløkkja
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sløkkaå sløkke | sløkker | sløkte | har sløkt | sløkk! |
| å sløkkjaå sløkkje | sløkkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| sløkt + substantiv | sløkt + substantiv | den/det sløkte + substantiv | sløkte + substantiv | sløkkande |
| sløkkjande | ||||
Opphav
norrønt sløkkva, slekkjaTyding og bruk
- få til å slokne (1)
Døme
- sløkke lampa, lyset;
- sløkke (ut) bålet, elden;
- det var mørkt og sløkt i huset;
- med tomme og sløkte auge – daude, glanslause
- gjere om inkje, ta bort
Døme
- sløkke alle håp, all von
- døyve, stille (4, 1)
- sløkke tørsten;
- sløkke sorgene sine