Nynorskordboka
hurkle 2
hurkla
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å hurklaå hurkle | hurklar | hurkla | har hurkla | hurkl!hurkla!hurkle! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| hurkla + substantiv | hurkla + substantiv | den/det hurkla + substantiv | hurkla + substantiv | hurklande |
Opphav
jamfør norrønt hǫrkla ‘slepe seg fram’; i avlydstilhøve til harke (4Tyding og bruk
gjere ujamn;
gå, røre seg ujamt med ein skurrande lyd;
skurre, til dømes av meiar mot ujamn is