Nynorskordboka
huke 2
huka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å hukaå huke | hukar | huka | har huka | huk!huka!huke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| huka + substantiv | huka + substantiv | den/det huka + substantiv | huka + substantiv | hukande |
Opphav
av huk (1Tyding og bruk
- lage hukar (1;ta seg fram i tverre svingar
Døme
- vegen hukar seg fram etter lia
- stikke eller hekte (hake, krok eller liknande) inn i ring eller anna opning
Døme
- huke båtshaken i fortøyingsringen
- gripe eller dra til seg med krok, hake eller liknande
Døme
- huke fisken opp i båten;
- huke til seg noko
- få tak i;fakke, arrestere
Døme
- bli huka for tjuveri;
- endeleg greidde eg å huke deg!
Faste uttrykk
- huke seg fast
- om ting: setje seg, hekte seg fast
- om person: gripe tak for å halde seg fast