Nynorskordboka
gjenge 2
gjenga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å gjengaå gjenge | gjengar | gjenga | har gjenga | gjeng!gjenga!gjenge! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| gjenga + substantiv | gjenga + substantiv | den/det gjenga + substantiv | gjenga + substantiv | gjengande |
Tyding og bruk
lage gjenge (1, 3) (på)
Døme
- gjenge opp ein skrue, eit røyr;
- bolten er (dårleg) gjenga