Nynorskordboka
fløyte 4
fløyta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fløytaå fløyte | fløyter | fløytte | har fløytt | fløyt! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| fløytt + substantiv | fløytt + substantiv | den/det fløytte + substantiv | fløytte + substantiv | fløytande |
Opphav
norrønt fleyta ‘få til å flyte’, av fljóta ‘flyte’; kausativ til flyte (1Tyding og bruk
- få til å flyte;få på flot
Døme
- fløyte ein båt;
- fløyte garnet
- føre på vatnet, la drive
Døme
- fløyte tømmer
- lette frå grunnen
Døme
- fløyte ein stein
- skunde på;lette, hjelpe på
Døme
- fløyte arbeidet
Faste uttrykk
- fløyte seg
- flyte opp;
halde seg flytande - gå fortare
- klokka fløyter seg to minutt i døgnet