Nynorskordboka
dunke
dunka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dunkaå dunke | dunkar | dunka | har dunka | dunk!dunka!dunke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| dunka + substantiv | dunka + substantiv | den/det dunka + substantiv | dunka + substantiv | dunkande |
Opphav
truleg av norrønt duna ‘dønne, brake’Tyding og bruk
- gje ein bankelyd;
Døme
- motoren dunka
- slå, støyte eller sparke utan at det lagar sterk lyd
Døme
- dunke hovudet mot noko
Faste uttrykk
- dunke innskåre (4
- ho dunka inn ni fulltreffarar;
- dunke inn hitar på listene