Nynorskordboka
dundre 2
dundra
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dundraå dundre | dundrar | dundra | har dundra | dundr!dundra!dundre! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| dundra + substantiv | dundra + substantiv | den/det dundra + substantiv | dundra + substantiv | dundrande |
Opphav
truleg av lågtysk dunnern ‘tore’Tyding og bruk
- slå, støyte eller sparke hardt utan at det lagar sterk lyd;
Døme
- ballen dundra i mål;
- dundre hendene i puta
- lage ein buldrande lyd;
Døme
- dundre laus på trommene;
- steinblokka dundra inn i huset;
- dundre på døra
Faste uttrykk
- dundre lausfyre laus; ta ordet, spørje i veg
- dundre laus mot regjeringa