Nynorskordboka
ettersøkje, ettersøke
ettersøkja, ettersøka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ettersøkaå ettersøke | ettersøker | ettersøkte | har ettersøkt | ettersøk! |
| å ettersøkjaå ettersøkje | ettersøkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| ettersøkt + substantiv | ettersøkt + substantiv | den/det ettersøkte + substantiv | ettersøkte + substantiv | ettersøkande |
| ettersøkjande | ||||
Tyding og bruk
søkje (1, 1) etter nokon som har kome vekk;
Døme
- vere ettersøkt av politiet;
- dei ettersøkjer tre personar som har rømt frå fengselet