Bokmålsordboka
vringle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vringle | vringler | vringla | har vringla | vringl!vringle! |
| vringlet | har vringlet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| vringla + substantiv | vringla + substantiv | den/det vringla + substantiv | vringla + substantiv | vringlende |
| vringlet + substantiv | vringlet + substantiv | den/det vringlede + substantiv | vringlede + substantiv | |
| den/det vringlete + substantiv | vringlete + substantiv | |||
Opphav
beslektet med vrangBetydning og bruk
- refleksivt:
Eksempel
- vringle seg bort – vri seg fra noe
- være vrang i ord