Bokmålsordboka
-voren
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| -voren | -vorent | -vorne | -vorne |
Opphav
trolig sammenfall av norrønt (v)orðinn, perfektum partisipp av verða ‘bli’ og norrønt varinn ‘beskaffen’, perfektum partisipp av verja ‘pryde, nytte’Betydning og bruk
i sammensetninger med adjektiv og verb: med den egenskapen som førsteleddet angir, men ofte i mindre grad;
–aktig, i ord som kranglevoren, vaklevoren