Bokmålsordboka
vinkle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vinkle | vinkler | vinkla | har vinkla | vinkl!vinkle! |
| vinklet | har vinklet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| vinkla + substantiv | vinkla + substantiv | den/det vinkla + substantiv | vinkla + substantiv | vinklende |
| vinklet + substantiv | vinklet + substantiv | den/det vinklede + substantiv | vinklede + substantiv | |
| den/det vinklete + substantiv | vinklete + substantiv | |||
Opphav
av vinkelBetydning og bruk
- merke av en vinkel (1);bruke vinkel (2)
Eksempel
- måle og vinkle;
- vinkle (opp) noe – bringe i vinkel
- i overført betydning: presentere fra en viss synsvinkel;gi nyhetsreportasjer en bestemt form (etter interesser, formål, politiske synspunkter og annet)