Bokmålsordboka
vagge
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vagge | vagger | vagga | har vagga | vagg! |
| vagget | har vagget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| vagga + substantiv | vagga + substantiv | den/det vagga + substantiv | vagga + substantiv | vaggende |
| vagget + substantiv | vagget + substantiv | den/det vaggede + substantiv | vaggede + substantiv | |
| den/det vaggete + substantiv | vaggete + substantiv | |||
Opphav
norrønt vaga ‘rugge’; beslektet med veieBetydning og bruk
- bevege seg (langsomt) fra den ene siden til den andre
Eksempel
- stå og vagge;
- vagge med hoftene
- som adjektiv i presens partisipp:
- ha en vaggende gange
- gå vaggende;
Eksempel
- flodhesten vagget mot oss