Bokmålsordboka
tit
substantiv hankjønn
tite
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en tit | titen | titer | titene |
| en tite | ||||
| hunkjønn | ei/en tite | tita | ||
Opphav
kanskje opphavlig ‘noe lite’Betydning og bruk
- særlig i sammensetninger: liten fugl, særlig meis (2, 1)
Eksempel
- talgtit, tertit, fjelltit