Bokmålsordboka
bevilling
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en bevilling | bevillingen | bevillinger | bevillingene |
Uttale
bevilˊlingOpphav
fra lavtysk , av bewillen; se bevilgeBetydning og bruk
tillatelse fra offentlig myndighet til å drive en viss virksomhet;
Eksempel
- søke bevilling;
- ha bevilling til å skjenke øl og vin;
- advokaten ble fratatt sin bevilling