Bokmålsordboka
stein 2, sten
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en stein | steinen | steiner | steinene |
| en sten | stenen | stener | stenene |
Opphav
norrønt steinn, dansk sten; jamfør stein (1Betydning og bruk
- edelt (fargerikt) mineral (1) brukt i smykker
Eksempel
- edle steiner
- som etterledd i ord som
- edelstein
- smykkestein
- frø av steinfrukt med hardt skall rundt
Eksempel
- spytte ut steinen
- som etterledd i ord som
- plommestein
- sviskestein
- hardt frø i bær
Eksempel
- druer uten steiner
- i medisin: lite, fast legeme som blir skilt ut, særlig i kjertler
- som etterledd i ord som
- gallestein
- nyrestein