Bokmålsordboka
spjåke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å spjåke | spjåker | spjåka | har spjåka | spjåk! |
| spjåket | har spjåket | |||
| spjåkte | har spjåkt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| spjåka + substantiv | spjåka + substantiv | den/det spjåka + substantiv | spjåka + substantiv | spjåkende |
| spjåket + substantiv | spjåket + substantiv | den/det spjåkede + substantiv | spjåkede + substantiv | |
| den/det spjåkete + substantiv | spjåkete + substantiv | |||
| spjåkt + substantiv | spjåkt + substantiv | den/det spjåkte + substantiv | spjåkte + substantiv | |
Opphav
fra lavtysk; samme opprinnelse som spøkeBetydning og bruk
Faste uttrykk
- spjåke seg tilpynte seg på en overdreven eller smakløs måte
- han spjåket seg til med silkeskjerf i halsen
- spjåke seg utpynte seg på en overdreven eller smakløs måte
- ungjenter som spjåker seg ut med leppestift og kunstige øyevipper