Bokmålsordboka
sol 1
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en sol | solen | soler | solene |
| hunkjønn | ei/en sol | sola | ||
Opphav
norrønt sól, beslektet med latin sol; gresk heliosBetydning og bruk
- det sentrale legemet i vårt planetsystem
Eksempel
- jorden kretser om sola;
- sola står opp i øst og går ned i vest;
- vi så ikke sola i hele ferien – hadde skyet vær;
- snu seg med sola – i samme retning som sola tilsynelatende går;
- når man snakker om sola, så skinner den – sagt når en nylig omtalt dukker opp
- himmellegeme som er midtpunkt i et planetsystem, fiksstjerne
- Melkeveiens myriader av soler
- lysende punkt
- få en smell så en ser både sol og måne
Eksempel
- ligge rett ut i sola;
- få sola i øynene;
- forsvinne som dugg for sol – fordufte raskt og sporløst
- blid, strålende jente eller kvinne
Faste uttrykk
- blid som en solstrålende blid
- en plass i solagunstige ytre forhold;
framtredende plass - ikke la sola gå ned over sin vredevære snar til å glemme og tilgi
- intet nytt under solenikke noe nytt;
ingen forandring - skifte sol og vindta rettferdige hensyn til begge sider