Bokmålsordboka
sno 3
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sno | snor | snodde | har snodd | sno! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| snodd + substantiv | snodd + substantiv | den/det snodde + substantiv | snodde + substantiv | snoende |
Opphav
norrønt snúa; samme opprinnelse som snu (2Betydning og bruk
- refleksivt: bukte, slynge (2, 1)
Eksempel
- stien snodde seg mellom steinene;
- vite å sno seg – vite å innrette seg lurt
Faste uttrykk
- sno seg framåle seg fram; også: opptre lurt og behendig