Bokmålsordboka
snavl
substantiv hunkjønn eller hankjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en snavl | snavlen | snavler | snavlene |
| hunkjønn | ei/en snavl | snavla | ||
Opphav
fra lavtysk eller nederlandsk; samme opprinnelse som snabelBetydning og bruk
kjeft, munn
Eksempel
- snavla hans gikk i ett kjør;
- hold snavla!