Bokmålsordboka
skure
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skure | skurer | skura | har skura | skur! |
| skuret | har skuret | |||
| skurte | har skurt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| skura + substantiv | skura + substantiv | den/det skura + substantiv | skura + substantiv | skurende |
| skuret + substantiv | skuret + substantiv | den/det skurede + substantiv | skurede + substantiv | |
| den/det skurete + substantiv | skurete + substantiv | |||
| skurt + substantiv | skurt + substantiv | den/det skurte + substantiv | skurte + substantiv | |
Opphav
trolig fra lavtyskBetydning og bruk
gnisse hardt mot noe, skrubbe (2, 1)
Eksempel
- båten skurte mot steinene;
- skure et golv
Faste uttrykk
- la det skurela det gå sin (skjeve) gang